Utdrag fra boka Maddes melodi

Skrevet av Diane Karlstrøm

Utdrag fra boka

Madde slepte de stappfulle bagene med seg ut av toget. Ryggsekken satt fast i døra, og damen bak henne så ut som en tordensky mens hun utålmodig dyttet på sekken. Det var ikke til å holde ut. Men til slutt lyktes hun i å komme ned på perrongen med alle eiendelene sine sånn noenlunde intakt. Hun så seg om. Hvor var besteforeldrene, mon tro?

Madde dro fingrene gjennom det ravnsvarte håret sitt. Oppnedkorset som hang fra ørene klirret metallisk mot det tykke jernkjedet hun hadde tvunnet tre ganger om halsen.

Det var hett på perrongen. Sola stekte og en eller annen tufs hadde felt de store trærne som pleide å gi skygge. Hun måtte komme seg vekk fra sola, ellers ville den bleke huden hennes bli dekket av ekle fregner. Hun fulgte de siste tre passasjerene som hadde gått av toget med blikket mens de forsvant bort til parkeringsplassen. Madde sukket tungt. Hun løftet opp bagene og vandret bortover mot stasjonsbygningen. Den var så klart stengt. Alt var stengt. Til og med den gamle kiosken der de solgte verdens beste is. Det var vel samme tufs som hadde felt trærne som hadde stengt kiosken.

Madde kjente sinnet hope seg opp i halsen. Hvorfor kunne det ikke være slik det alltid hadde vært? Hvorfor måtte alt bli forandret? Men så tok hun seg sammen. Hun trakk pusten dypt og strøk hånda over kinnene for å fjerne følelsene. Hun trengte ingen følelser. Hun kunne klare seg helt fint uten sånt tull! Men likevel visste hun hvor vanskelig det ville bli. Hvorfor ble hun alltid så sentimental når hun kom hit til Ekeby? Så rettet hun biskt på ryggen. For et dumt spørsmål! Hun visste grunnen. Det var nøyaktig det samme som fikk henne til å gråte på julaften, og som fikk henne til å låse seg inne på rommet sitt på St. Hansaften. Nøyaktig samme grunn som gjorde at hun følte trang til å rive kronbladene fra roser.

Plutselig ble de bitre tankene avbrutt av musikk. Noen spilte gitar. Hun hørte en finstemt, men vemodig stemme. Madde grep bagene og gikk i retning lyden.

En gutt satt alene under skyggen av det eneste treet som var igjen foran stasjonsbygningen. Han holdt en gitar i fanget, og gitarkassen lå foran ham. I den så hun noen mynter glitre i solskinnet.

Hun ristet forbauset på hodet. Satt det virkelig en gatemusikant og sang utenfor Ekeby stasjon? Noe så latterlig. Hvis det kom ti mennesker hit på en dag, skulle hun satt et kryss i taket.

Hun gikk nærmere. Stemmen var slett ikke verst. Han spilte bra også. Hun ble stående og lytte. Fyren kunne kanskje bli til noe hvis han hadde øvd litt mer. Ikke det at hun visste noe særlig om musikk. Hun pleide ikke følge så godt med. Det var liksom noe kjent med stemmen. Han liknet på noen. Madde trakk på skuldrene.

Hun kunne like gjerne vente der han satt, som ute på perrongen. Farmor og farfar kom når de kom, og de ville se henne like godt her.

Madde satte seg på den vesle gressplenen og lente seg mot bagene. Hun nikket mot gutten og stakk hånda i jeanslommen. Hun fant fram alle myntene hun hadde på seg: To tiere, en femmer og to kronestykker. Det var kanskje i det meste laget, men det gjorde vel ingenting. Gutten virket sulten, og hun ville snart få spise seg mett på farmors gode pannekaker, så hun kunne godt være gavmild. Hun kastet alle myntene i gitarkassen.

Gutten fortsatte å synge som om ingenting hadde skjedd. Et lite øyeblikk følte hun seg litt irritert fordi han ikke engang ga henne et lite nikk som takk for pengene, men så … nesten med det samme … ble sinnet dempet av musikken. Madde lyttet. Stemmen hans var så trist. Så ensom og forlatt. Som om all verdens sorger var lagt på skuldrene hans. Hun trakk pusten dypt. Slik følte hun seg ofte, til tross for at hun var gother og burde føle mer sinne enn noe annet.