Utdrag fra boka To store, takk!
Pocketbok skrevet av Cathy Miyata
Utdrag fra boka
De enorme valpeøynene hennes stirrer på meg fra skjermen. Er vi ikke fine? Er vi ikke fine? nærmest skriker de. Jo, de er faktisk det, det må jeg innrømme. Ville det hjulpet, tro? Skal jeg få meg brune kontaktlinser for at øynene mine skal bli mer spesielle? Jeg sperrer opp øynene og prøver å blafre med øyevippene. Jeg tviler på at det er nok. Det må noe mer drastisk til.
Hva med større lepper? Det er jo så populært nå. Jeg taster inn «leppeforstørring», og trykker på enter. Modellen som kommer opp har ikke brune valpeøyne. Selv om hun hadde hatt det, ville det ikke gjort noe fra eller til. Leppene hennes tar nesten hele siden. De ser så hovne ut at jeg lurer på om det gjør vondt. Håret hennes flagrer foran ansiktet, som om hun var fanget i en virvelvind. Hun har slått de lange, tynne armene rundt seg. Jeg slår mine egne, syltynne armer rundt meg, og rister på hodet så håret flyr i alle retninger. Jeg lager trutmunn. Så stivner jeg og ser på dataskjermen. Jeg ser speilbildet mitt. Jeg ser at jeg krymper meg. Jeg ser ut som et blekt spøkelse. Store lepper og tornadohår er heller ikke nok. Sukk. Hvordan skal jeg få guttene til å legge merke til meg sånn som jeg ser ut til vanlig? Jeg vil føle meg … Jeg vet ikke helt, litt mer spesiell.
Hmmm. Jeg kaster et blikk over skulderen. Jeg vet at jeg er alene på rommet til broren min, men jeg er jo bare nødt til å sjekke. Hvis mamma eller pappa fant ut hva jeg skulle til å taste inn, ville nok eksplosjonen høres helt til Canada. Særlig hvis mamma så det. Hun vil ha kontroll over alt jeg gjør. Klikk. Klikk. Klikk. «Brystimplantat». Jeg nikker. Der har vi i alle fall noe guttene ville lagt merke til.
Jeg kikker fort på et par nettsider. Det ser egentlig ganske ekkelt ut. De fleste av modellene ser ut som de er i ferd med å tippe over ende. Men det må være bedre enn å være flat som en pannekake.
Jeg ser gjennom noen flere. Utvalget er helt utrolig. Dette er som en katalog der du kan bestille kroppsdeler. Helt merkelig. Jeg lurer på hvordan det ville vært å snakke med en lege og forklare hva jeg ville ha. Bare tanken på det er flaut. Det er jo ikke akkurat som å beskrive et par dongeribukser eller en lommebok eller noe.
Jeg taster inn «pris», og faller nesten ned av stolen. Det er utrolig dyrt. Hvordan skulle jeg få tak i så mye penger?
