Utdrag fra boka Jeg gir blaffen!

Jeg gir blaffen!

Skrevet av Judy May

Fru Hutchinson mente kunsten å skrive brev holdt på å gå i glemmeboken.

 – Opp med hånden hvis du aldri har skrevet et brev, bortsett fra til julenissen, hadde hun sagt, og hendene hadde føket i været over hele klasserommet.

 – Da jeg var på deres alder, sa fru Hutchinson, – skrev alle brev. Vi hadde verken e-post eller tekstmeldinger, og så visst ikke mobiltelefoner. Vi skrev brev til vennene våre, og så postet vi dem. Jeg husker hvor spent jeg var hver gang jeg fant en konvolutt med mitt navn på i postkassen.

Fru Hutchinson var et sted mellom 25 og 60. Luke var ikke særlig god til å gjette folks alder. Hun hadde knallrødt hår, men det kunne være juks – kanskje var det snøhvitt under. Og når hun knep munnen sammen, kom en rad med fine linjer til syne på overleppen, akkurat som foldene på et trekkspill. Hun var sannsynligvis ganske gammel, i hvert fall tretti.

– Hvorfor må vi skrive brev når vi har alt det andre du sa? hadde Luke spurt.

Fru Hutchinson sukket og skjøv brillene høyere opp på nesen.

– Fordi brevskriving er en tålmodighetsøvelse, sa hun. – Fordi folk nå til dags har glemt hvordan det er å vente på noe. Og fordi det kanskje hjelper på grammatikken og rettskrivingen deres. Dessuten vil jeg at dere skal øve dere i å skrive for hånd, så ikke bruk pc.

Hun fortalte dem at hun hadde en venninne som var lærer i England. – På en skole i Manchester, og de har veldig lyst på irske brevvenner.

Ja, liksom, tenkte Luke. Like mye som vi har lyst på engelske brevvenner.

– Får vi velge om vi vil ha gutt eller jente? spurte en av jentene. Alle stønnet da fru Hutchinson ristet på hodet.

– De trekker bare en tilfeldig konvolutt. Det er flere jenter enn gutter i den klassen, så det er den mest rettferdige måten å gjøre det på. Dere må ta den dere får.

 Hun delte ut tomme konvolutter og ba dem skrive på adressen til den engelske skolen som sto på tavlen.

 – Lever dem inn med frimerke på og et brev inni innen fredag.

– Kommer du til å lese brevene vi skriver? spurte en av guttene.

Fru Hutchinson tenkte seg om. – Ikke med mindre dere vil at jeg skal gjøre det. Brev skal være private. Bare sørg for at dere skriver noe interessant og er høflige, og pass på rettskrivingen. Slå opp ordene i en ordbok hvis dere er usikre på skrivemåten.

Luke lurte på hva i all verden han skulle skrive. Han tygde på kulepennen og håpte inderlig at en gutt kom til å trekke hans konvolutt. Det var ille nok å måtte skrive til noen i utgangspunktet, men hvis det ble en jente, ville det være katastrofe.

Hva snakket jenter om? Han hadde ikke peiling, selv om han hadde to søstre. Anne var fremdeles en liten unge, og Helen hadde ikke sagt et ord til ham på over et år, bortsett fra «Send saltet» og «Hold kjeften din».

Han plukket opp frimerket han hadde kjøpt på vei hjem. Det var et bilde av en mann med langt, krøllete hår. Han så ut som en ordentlig dust. Patrick Sarsfield 1650 – 1693 sto det under bildet. Han slikket baksiden av frimerket og klistret det opp ned i hjørnet av konvolutten.

– Det er bra å stå på hodet, sa han til Patrick Sarsfield. – Da får du masse blod til hjernen.

Så bladde han frem til første siden av skriveblokken han hadde kjøpt på hjemveien. Hva i all verden skulle han skrive?

Ikke sannheten i hvert fall – det var helt utelukket å være ærlig. Det ble altfor kjedelig. Etter et par minutter tok han kulepennen ut av munnen og begynte.

Kjære brevvenn,
Mitt navn er Luke Mitchell. Jeg er elleve år og åtte måneder gammel, jeg er 1,53 meter høy, jeg har beksvart hår med knallblå tupper og en piercing i nesen og i venst¬re øyenbryn. På den ene skulderen har jeg en tatovering av en enhjørning, og jeg er et geni på data.
  Storesøsteren min er modell, og det er ofte bilde av henne på forsiden av ukeblader. Faren min er astronaut og holder på å forberede seg til å bli den første iren i verdensrommet. Vi bor i et stort hus på landet med en innsjø i hagen, og vi eier tre veddeløpshester. De heter Thunder, Rocket og Diamond. I fjor vant Rocket et løp i Leopardstown, som er en stor veddeløpsbane i Dublin, og vi fikk 10 000 euro. Pappa kjøpte en ny bærbar pc til meg, den nyeste modellen på markedet.
  På fritiden driver jeg med fjellklatring og rafting. Jeg har vært på toppen av på Carrauntouhill, Irlands høyeste fjell, tre ganger, og i fjor sommer var jeg i Tyrkia og raftet. Hva er dine hobbyer?
  Nå må jeg stikke – jeg har et tonn med lekser.
  Beste hilsen
  Luke Mitchell