Utdrag fra boka Lucy - Drømmesommer

Skrevet av Lis Elwes

Utdrag fra boka

– Lucy McDonnell! Hva er det du sitter og skriver? Er du så interessert i den industrielle veksten i Sør-Amerika at du bare måtte sette i gang før resten av klassen? Veldig iherdig, må jeg si.
  Jeg la fra meg pennen og satt helt i ro. Jeg prøvde å gjøre meg usynlig. I dyreverdenen ville jeg vært en mus og frøken Marshall ville vært en slange, og bare ålt seg rett forbi meg. Hun ville ikke lagt merke til meg, så stille var jeg.
  Dessverre er jeg mye større enn en mus, og det hjalp ikke at jeg var musestille, for denne læreren var alltid på vakt, og hadde supersyn. Ikke nok med at hun hadde sett meg, selv om jeg satt bak tjue solide åttendeklassinger, hun hadde til og med sett lappen jeg prøvde å gjemme under pennalet mitt.
  Hun kom rett bort og snappet den til seg. – Aha! Nå skal vi se hva slags utrolig lærerike ting du har skrevet.
  Jeg fektet hjelpeløst med armene. Hvis frøken Marshall leste brevet høyt, kom jeg til å dø av skam.
  Resten av klassen satt spent og så på henne. Endelig skjedde det noe interessant i en geografitime.
  Hun kremtet, og så begynte hun å lese lappen for seg selv. Jeg krympet meg, for jeg visste bare så altfor godt hva det sto der.
 
Kjære Brad
Det var helt supert på bussholdeplassen i går! Jeg er så forelsket i deg. Hvis vi ble sammen, ville jeg aldri ha gjort det slutt. Ikke engang hvis en styrtrik fotballspiller prøvde seg på meg. Da hadde jeg bare sagt nei takk. Ikke engang om et sladreblad tilbød seg å betale for bryllupet, og gi meg en spesialdesignet brudekjole. Jeg ville fortsatt sagt «Nei, berømte fotballspiller, jeg vil bare være sammen med Brad». Ikke engang om jeg fikk en rosa glassvogn og rosa duer. For du er den eneste jeg vil ha. Hver gang jeg tenker på at vi kysser, blir jeg …
 
  Og lenger kom jeg ikke. Og det var like greit. Jeg satt på nåler og ventet. Det verste var at frøken Marshall kom til å tro at det var jeg som hadde skrevet det. Det hadde jeg selvsagt, men hvordan skulle jeg kunne forklare at det ikke var helt sånn det så ut. Som om jeg ville hatt noe som helst med Brad Brown å gjøre. Han er nesten på apestadiet. Men Shaynia West er forelsket i ham, og hun sa at hun skulle betale meg for å skrive et kjærlighetsbrev til ham. Og jeg kjente henne såpass godt, at jeg visste at det jeg hadde skrevet var ren poesi for henne.
  Det var åpenbart ikke frøken Marshall enig i. – Igjensitting i morgen, sa hun. – Og hvis du skriver sånt vrøvl i timene mine igjen, sender jeg det rett hjem til foreldrene dine. Skjønner du hva jeg sier?
  Jeg nikket stumt. Maisie skar en medfølende grimase. Lucas satt og stappet slipset på skoleuniformen inn i munnen, for å ikke knekke sammen i latter.
  – Skjønner du hva jeg sier?
  – Ja, frøken Marshall.
 
– Det er bare så urettferdig! stønnet jeg da vi gikk ut etter siste time.
  – Hva skrev du til den elskede Brad? spurte Lucas og trakk lua ned over det tykke, lyse håret sitt. – Forresten, tror du han greier å lese et så langt brev? Kanskje det hadde vært bedre med noen enkle tegninger i stedet, Lucy. Et hjerte, en fotballsko, et par turtelduer og et bilde av Brad der det sto «Helten min» … Noe romantisk altså.
  – Klapp igjen!
  – Tror du dette er slutten på kjærlighetsbrevjobben din? I motsetning til Lucas, så Maisies brune øyne veldig bekymret ut.
  Takk og pris for at en av bestevennene mine brydde seg.
  – Det er i alle fall slutt på å skrive dem i timene. Hvis moren min hadde lest det brevet, ville jeg ha dødd. Hun har visst helt mistet sin humoristiske sans.