Utdrag fra boka Hemmeligheten på Golden Acres
I serien Amy Donovan
Skrevet av Norah McClintock
Jeg hørte en lyd og stivnet helt. Det kom noen, og jeg sto inne ved skapene til de ansatte. Hvordan i all verden skulle jeg kunne forklare det? Jeg så meg rundt. Det var en dør i enden av rommet. Jeg sprang bort og åpnet den. Det var et lite rom uten vinduer. Fottrinnene nærmet seg altfor fort. Jeg fortet meg inn på det lille kottet, og lukket døra stille bak meg. Det var ikke et sekund for tidlig. Jeg hørte stemmer ved skapene. Den ene var Ed. Han skulle sikkert jobbe nattevakt. Den andre stemmen var dempet. Jeg måtte anstrenge meg for å høre hva han sa. Jeg kjente den ikke igjen.
– Sjefen begynner å bli utålmodig, sa den dempede stemmen. Sjefen? Mente han fru Stipe?
– Jeg gjør så godt jeg kan, sa Ed.
– Det handler ikke om at du skal gjøre så godt du kan. Det handler om å få gjort jobben.
– Ja, og hvis du bare soser rundt på samme viset hele tida, kommer jo ikke det til å gå.
Hva var det de snakket om? Flere tyverier?
Den dempede stemmen sa noe mer, men det eneste jeg greide å skjelne var ordet «alarm». Så var det noen som tok i håndtaket på døra der jeg sto. Jeg kikket meg desperat rundt. Rommet var bare på størrelse med et stort skap. Det var ingen steder å gjemme seg. Hvordan skulle jeg kunne forklare hva jeg gjorde der inne?
– Alt under kontroll, sa Ed. – Det er en del av jobben min, ikke sant.
Døra begynte å gli opp.
Jeg rygget unna, og tenkte så det knaket for å finne på en unnskyldning for hva jeg gjorde der.
Pang! Døra slamret igjen.
– Tror du meg ikke? sa Ed med truende stemme.
Jeg holdt pusten mens jeg ventet på svaret. Det var ingen som sa noe. Jeg hørte at en skapdør ble åpnet og lukket igjen. Så hørte jeg fottrinn, som ble svakere og svakere. Jeg trakk et lettelsens sukk. Jeg hadde ingen anelse om hva de hadde snakket om, men det var ingen tvil om at de pønsket på et eller annet. Men hva da? Og hva var det de skulle lete etter inne på dette rommet? Jeg trykket øret mot døra. Det var ikke en lyd å høre på andre siden. Det var ingen der, det var jeg sikker på. Men jeg ville ikke ta noen sjanser. Jeg ventet noen minutter til. Da det var helt stille, skjøv jeg døra på gløtt. Ingenting. Litt til. Det var ingen inne ved skapene. Jeg skrudde på lyset inne på det lille rommet og så meg rundt. Det var masse sikringsskap der inne og … vent litt. Jeg kikket nøyere etter. Det var et kontrollpanel for en tyverialarm der. Jeg gransket det. Det var minst ti–femten knapper, og alle var merket. Alle bortsett fra ett hadde grønne lys. Den eneste som hadde rødt lys, var knappen der det sto «sideport». Var det det de hadde snakket om? Var det det Ed hadde under kontroll? Jeg bestemte meg for å komme meg ut derfra før det kom noen flere. Jeg listet meg bort til døra og lyttet. Da jeg var sikker på at det ikke var noen der, gikk jeg ut. Jeg lukket døra og snudde meg – og fikk mitt livs største sjokk.
Kjære brevvenn,
Mitt navn er Luke Mitchell. Jeg er elleve år og åtte måneder gammel, jeg er 1,53 meter høy, jeg har beksvart hår med knallblå tupper og en piercing i nesen og i venst¬re øyenbryn. På den ene skulderen har jeg en tatovering av en enhjørning, og jeg er et geni på data.
Storesøsteren min er modell, og det er ofte bilde av henne på forsiden av ukeblader. Faren min er astronaut og holder på å forberede seg til å bli den første iren i verdensrommet. Vi bor i et stort hus på landet med en innsjø i hagen, og vi eier tre veddeløpshester. De heter Thunder, Rocket og Diamond. I fjor vant Rocket et løp i Leopardstown, som er en stor veddeløpsbane i Dublin, og vi fikk 10 000 euro. Pappa kjøpte en ny bærbar pc til meg, den nyeste modellen på markedet.
På fritiden driver jeg med fjellklatring og rafting. Jeg har vært på toppen av på Carrauntouhill, Irlands høyeste fjell, tre ganger, og i fjor sommer var jeg i Tyrkia og raftet. Hva er dine hobbyer?
Nå må jeg stikke – jeg har et tonn med lekser.
Beste hilsen
Luke Mitchell